Skip to content

Felles avmarsj

I høst var det skolestart, og med den kom nemlig et nytt begrep inn i vår familie. Følgegruppe. Sånt noe hadde vi ikke da jeg var liten.
Vi gikk liksom bare til skolen, vi.  Vel, i god tid før skolestart, fikk jeg forståelsen av at det er følgegruppe som gjelder. Som en annen mor sa til meg «De snakket så mye om følgegruppe at jeg begynte å lure på om han ikke fikk begynne på skolen hvis vi ikke var i en følgegruppe!»

Ved porten møtes de. Hver morgen. Det er blitt mørkt om morgenen, og i dag var det regn i luften. Men når vi kommer ut, er det alltid godt, og nå gjelder det å løpe raskt bort til møtestedet. Ingen vil komme sist, alle vil komme først (selv om jeg som pedagogisk forelder alltid prøver å si at «alt trenger ikke være en konkurranse»). I dag står èn og venter, og når de fem gutta og dagens følgemamma er på plass, legger de av gårde mot en ny skoledag. Fem gutter som selv synes de er ganske store, ser små ut der de trasker i vei med sine store sekker…

Så vi ble entusiastisk med. Vi kjente knapt noen av dem, men vi ble nå en skikkelig real følgegruppe. Fem medlemmer. For fem dager i uken. Fast følgedag. Keep it simple. Her i huset er det far som hittil har fått følgejobben, siden mor er så usigelig treg om morgenen….I starten kalte han dem for en saueflokk som han måtte bruke sin høge, myndige røst overfor, men i det siste er han blitt mer fornøyd med disiplinen:)
De andre morgenene har det vist seg å være svært oppdragende – vi må få 6-åringen ut på samme tid hver morgen, og det er garantert tidligere enn det vi (les:jeg) ellers hadde klart. I tillegg venner de seg til å komme seg til skolen på beina, de plukker opp noen trafikkregler på veien, og de blir kjent med hverandre underveis. Ikke dermed sagt at de nødvendigvis leker med hverandre på skolen, men  kjent blir de – og vi foreldre også.
Så konklusjonen er: følgegruppe, yes we can!

Far ordner, mor roter

Jepp, sånn er det hos oss. I hvertfall på morgenene. Da kan forholdene være såpass uoversiktlige at jeg bestemmer meg for å være mer forberedt i morgen. Det gjør jeg hver dag.

En gjennomsnittlig dag i AS Heimen starter med at hverdagshelten min står opp. Klokka seks.  Jeg mistenker ham for virkelig å nyte denne lille stunden alene i et ellers sovende hus – han tenker nok at dette er hans eneste sjanse til litt ro og fred. Det er nok korrekt. Likevel innrømmer han aldri at det er for å få fred og ro. Han tar på seg den ansvarlige stemmen og sier «noen må jo stå opp hvis vi skal få gjort alt sammen». Det er nok også ganske korrekt. For han fikser matpakke til seg selv og eldstemann. Og han er en racer på gode systemer. Noe jeg også planlegger å bli. I morgen.

Nummer to som står opp er dessverre ikke meg. Eldstemann på 6 år er en ekte morgenfugl. Trøtt i cirka 2 minutter, men blid og klar med nye spørsmål om livets viderverdigheter. Enn så lenge har de to ganske god kontroll. Mor har sittet for lenge oppe kvelden før, hun er nemlig mest glad i freden og roen på nattestid.

Når jeg til slutt står opp, er det på høy tid. Jeg burde absolutt ha stått opp tidligere. Og jeg burde definitivt ha lagt frem ting, klær og diverse greier i går. Det akter jeg å gjøre i kveld. Det utrolige er at jeg hver eneste morgen tror at jeg kommer til å gjøre det. 

For nå skrus tempoet opp. Jeg kikker nemlig på klokken og innser at jeg ligger bak tidsskjemaet igjen. I en ikke altfor stor leilighet skal nå fire mennesker kjempe seg ut i regnværet med alle sine nødvendige eiendeler, klær og nister.
Det er gjerne på denne tiden at lillesøster våkner. Med sitt korte skrik setter hun seg opp i sengen og ser seg forskrekket rundt. Storebror iler til og utbryter begeistret at hun er våken, men selv har hun gjerne en ganske forurettet mine. 
Men hun kommer seg raskt – og sammen klarer vi to å skape rot der de to andre holder orden.

For tiden går raskt, og det gjelder å ha oversikten. Visst får hun sin daglige grøt – jeg også. Bare avbrutt av at vi foreldre iler frem og tilbake for å samle sammen sekker, klær, støvler, regntrekk til sekkene, hjelmer og sykkelsko. Bleieskift, klær tas på, klemmer utveksles. 6-åringen skysses av gårde med følgegruppa, far kommer inn døren igjen, henter sykkelhjelmen og forsvinner hastig ut igjen.

Så starter siste etappen med å få meg og minstemann avgårde, og jeg blir alltid like overrasket over hvor mange ting som kan bli borte. Jeg finner den ene sykkelsokken (sånn til å ta utenpå sykkelskoene for at de ikke skal bli våte) oppi legokassen i stuen og makrell-i tomat-boksen min inni dusjkabinettet – og nøklene ligger ute i vognen. Jeg blir alltid veldig glad når jeg finner det jeg leter etter, men blir også oppriktig forundret over hvor mange ting som kan bli borte.

Jeg setter stor sekk og liten sekk og sykkelhjelm utenfor døra og tar på regntøyet. Den stadig like rolige 1-åringen plasseres i vognen i gangen. Så finner jeg ut at jeg glemte skiftetøy til barnehagen – og må inn igjen. Tar henne ut av vognen (hun liker ikke å sitte alene ute i gangen, nemlig) – bærer henne på armen samtidig som jeg raser inn på soverommet og river med meg to bodyer og en strømpebukse. Ut igjen. Husket jeg å skru av kaffetrakteren? Inn igjen for å sjekke. Kaffetrakter av.  Men hvor ble nøklene av? Inn igjen på soverommet. Finner nøklene og småjogger ut igjen. Plasserer min sindige jente på nytt i vognen, trykker på heisen. Inni heisen begynner jeg å lure på om jeg husket å låse døren. Kjører derfor opp igjen og sjekker (den er låst).
Endelig er vi ved utgangsdøren, og jeg bukserer vognen med det ødelagte forhjulet ut. Det regner. For å spare tid henter jeg sykkelen og triller den med den ene hånden og vognen med den andre. Avleverer en fornøyd 1-åring i barnehagen og kaster meg på sykkelen og trår som bare en småbarnsforelder i tidsnød kan gjøre. Rett etter halv ni noterer jeg ankomst til jobben; en ny arbeidsdag er i gang.

Og i kveld er planene klare; da skal alt ligge klart!

Solidariske ja, men ikke naive

Hver gang sosialmedisiner Per Fugelli er på banen, blir jeg et snillere menneske. Han tenker med hodet, men formulerer seg med hjertet. Men basert på egen erfaring vil jeg likevel si; visst skal vi være solidariske, men vi må likevel følge med og stille spørsmål…

Stein A. Evensen, tidligere sykehuslege, skrev i kronikken «Før du legger deg på operasjonsbordet» at pasienter bør kreve mer for å få best mulig behandling. Deretter fikk han svar på tiltale fra sosialmedisiner Per Fugelli, som i «Alfapasienten» særlig skriver basert på egne erfaringer som kreft-pasient. Fugelli mener det er egoistisk å være så kravstor som Evensen mener vi bør være. Slik jeg leser Fugelli bør det herske en ubetinget tillit», og det er her jeg blir litt i tvil.

Likevel: de to perspektivene som uttrykkes fikk meg til å tenke over det vi nå selv står midt oppi. Og hvor en ubetinget tillit ikke hadde fått oss noe sted.

I det siste har familien vår nemlig vært på en liten rundtur i spesialisthelsetjenesten. Vårt minste barn har visstnok et lite hode. For lite. Kurvene er ikke bra, og som foreldre blir man så veldig bekymret når legen på helsestasjonen sier «Oi».

Etter denne første bekymringen ble henvisningen fra helsestasjonen liggende og vente i Rikshospitalets systemer i to måneder.  Skulle jeg da til slutt ikke ha ringt?

Vel, jeg gjorde det. Og snakket med en veldig imøtekommende dame. Etter en stund «fant» hun henvisningen. Akkurat det er litt morsomt; jeg ser liksom for meg en kjempehaug med papirer, og iblant tror jeg sykehussystemene er blitt for store. Men OK, henvisningen var funnet.

Ok…så fint, sa jeg: Men det står ingenting om en time hos dere?

Ikke ennå, sa hun blidt.

Men kanskje nå?

Ja, det er mulig, sa hun med et smil i stemmen.

– To dager etter lå det brev i postkassen om time en uke etter. Tilfeldig? Neppe.

Så bar det til Rikshospitalet. Inn døren med en rolig liten jente som riktignok ikke er verdens raskeste med å begynne å gå, men som tydelig foretrekker å sitte med nesa i en bok. Hadde det bare ikke vært for dette hodet…

Resultat: hun henvises til CT. Ikke bare CT – men haste CT. Hjelp, det høres jo ut som noe som haster, ikke sant?

Men så stusser jeg: for systemet er altså slik: 1) Legen leser inn et diktat

2) Sekretæren til legen får notatet og omgjør så diktatet til en henvisning til pasientkoordinatoren 3)Pasientkoordinatoren sender til bestillerkontoret, som deretter tar kontakt med røntgenavdelingen. Ikke så veldig hastete, synes vi – men OK, vil ikke være sure og for krevende.

Derimot: hvis noen hadde spurt oss på forhånd:  –Tror dere at deres barn kan ligge musestille i en maskin som bråker og kaster rødt lys over ansiktet hennes?» – så hadde vi ledd hjertelig og sagt «no way». Men siden ingen spurte og vi ikke hadde noen gode spørsmål å stille om gjennomføringen av undersøkelsen – så dukket vi smånervøse opp på røntgenavdelingen. Fri fra jobb og greier.

Resultat etter 20 minutter. Ingen CT tatt, for lille jenta ble selvfølgelig livredd for maskinen og nektet plent å ligge stille. Så da dro vi hjem med uforrettet sak.

«Ja, det er jo en vanskelig alder» sa røntgendamen. Ja, men det visste de vel da de kalte henne inn? Eller så de ikke på fødselsdatoen? Man kan begynne å lure når brevet som lå ved informerte om at man ikke kan gjennomføre undersøkelsen hvis man er gravid; til en 15 måneder gammel pasient..

Så der står saken nå. For CT med narkose kunne jo ikke gjennomføres når barnet er forkjølet – og det har hun jo vært siden barnehagestart. Så kan det blir MR i stedet – eller noe annet som legene anbefaler. Vi får se – tiden vil vise!

Til slutt: La det være sagt; jeg heller nok mest til Fugellis solidaritet i forhold til med-pasienter og hans tiltro til legenes faglige dyktighet, og visst stoler jeg på dem. I vår familie er vi også heldigvis forskånet fra så mange erfaringer som Evensen og Fugelli har hatt. Likevel; ubetinget tillit uten kritisk sans? Niks.

Sur fotballfyr

Denne bloggen kommer veldig sjelden til å handle om fotball. Jeg kan gjerne se en kamp i ny og ne – men det havner ikke ofte øverst på listen av gjøremål. Hvis jeg skal skrive om fotball, bør det antagelig dreie seg om Brann – eller Liverpool. Meeen..så hender det likevel i blant at jeg skotter bort på skjermen når landslaget spiller, og gårsdagens kamp hvor Norge møtte Slovenia var en av disse gangene.

Men hva skjer? Norge vinner kampen – hurra! Men landslagskeeperen Rune Almenning Jarstein tabber seg ut underveis. Det ser rett og slett litt fomlete ut – selv for en sånn passe fotballkyndig person som meg selv. Faktisk så flirer jeg litt- selv om han kanskje blir sur for å høre det.

For hva skjer etterpå? Jo, da blir han sånn åpenbart skikkelig barnslig sur, og da må jeg faktisk flire enda mer. For eksempel når han blir stilt spørsmål på direkten om han ble glad for at Riise skåret målet slik at Norge vant.  Da blir han så fryktelig sur som man kan se at barnehagebarn blir. Du vet, hele ansiktet er en eneste stor geip og han kikker hit og dit med lynenede øyne. Uten lys ville man tro at han spilte for Slovenia, ikke Norge. Jovisst er det lov til å reagere med følelser og kanskje ergre seg litt over egen innsats. Og da er det også svært forståelig at han blir såra og vonbroten over å måtte snakke om den smertelige fomlingen. Men altså; for en bystander som meg blir det noe voldsomt barnslig over reaksjonen til vår norske keeper.

I min jobb møter jeg stadig vekk folk som aldri kommer til å ha mulighet til å spille fotball. Aldri være interessant for mediene. Aldri kanskje kunne gå – eller ha en vanlig jobb.

Likevel har de en pågangsvilje og en glede over livet som gang på gang imponerer meg. I går ble kontrastene bare så veldig store fra en helg i møte med mange av dem – og til en priveligert pottesur norsk keeper. Gi mannen litt psykologhjelp!

Trist skolestart

Første skoledag. Dagen har endelig kommet, og forventningene er skyhøye. 6-åringene blir spurt hele sommeren: «gleder du deg til å begynne på skolen?». Så er endelig dagen kommet. Det er glede, spenning og sitrende forventning.
Trygt sammen med mor eller far eller kanskje begge to, tar de små oppstilling i skolegården. Noe av det mest spennende skal skje; oppropet.  

Jeg hadde selv en førsteklassing, og han sto og holdt et fast tak i hånden min og hvisket «tenk om hun glemmer meg»… Selvsagt gjorde hun ikke det. Alle ble ropt opp og fikk komme frem og ta rektor i hånden og bli henvist til klassen sin.

Men i Vestfold skjedde ikke det. Da alle de andre 60 barna hadde blitt ropt opp og gikk av gårde til sine klasserom, var det fire små barn igjen i gymsalen. De hadde gledet seg til å være inkludert på lik linje med alle andre, men det skjedde altså ikke.

Saken står omtalt i lokalavisen Sandefjords blad, og i kommentarfeltet under saken er det ulike reaksjoner. Mange skjønner tydeligvis ikke hvor viktig det er for små og store som til daglig opplever å være annerledes enn andre – å kunne få delta på lik linje med andre – når de har muligheten.

Her hadde skolen sjansen til å gjøre skolestarten til en god opplevelse for alle, men i stedet ble det en dårlig start for fire barn i Vestfold. Klønete håndtert!

På hodet i anti-stress

Sen kveldstime. Stearinlys og yogamusikk. Med skolestart, barnehagestart og jobbestart, blir det lite tid igjen. Da er yoga genialt, og min favoritt for en liten time-out er «Klovnen». Å se verden opp ned hjelper mot det meste.

Okei, jeg skal innrømme at jeg plundret litt helt i starten. Datt liksom ned før jeg hadde kommet meg opp. Men etter noen gangers forsiktig prøving sto jeg en dag fjellstøtt balanserende med beina oppå armene, og en ro senket seg i meg. Så nå står jeg der og titter bort på stearinlyset på stuebordet fra den litt snodige vinkelen – helt til hodet sier fra at det er lei og beina truer med å skli ned.

Helst sene kvelder når det er ro i huset. Hvis jeg ikke starter for seint, tar jeg en innledende avspenning, og kanskje noen flere øvelser, men det funker også med bare noen få minutter i «klovnen» dersom dagene er travle.

Før sommeren prøvde jeg Bikram Yoga, som jeg likte godt. Men akkurat nå har jeg ikke tid til slikt, og da er yoga på stuegulvet akkurat det jeg trenger.

Har du noen yoga favoritt-øvelser? Tidligere har jeg gått på kurs på flere steder, men jeg fant til slutt min favorittyoga på Yggdrasil yogaskole. Her var det akkurat mitt type ambisjonsnivå, ikke altfor strengt (og man trengte heller ikke være spesielt myk heller).
Har du  noen «kjappe tips» for en timeout som gir anti-stress i hverdagen din, hører jeg gjerne fra deg!

Her står de i «klovnen» på rekke og rad!

India calling on Skype

Hallo?
Hallo?
Hallooooooooo?
Slik kan også en digital samtale fortone seg. I hvertfall når vi har begitt oss ut i Skype-verden, og linjene slår krøll på seg.

Vi gir oss ikke, vi prøver igjen.
Lainer oss opp i sofaen, i kameraet ser vi samme gamle bildet rett bak oss, så vi flytter litt lenger bort før vi ringer opp India igjen. Fikser litt på sveisen og rydder vekk noen puter fra sofaen.
Hallooooo- yes! Der er de! Min søster som har flyttet til India. Resten av familien som med jevne mellomrom titter frem i bakgrunnen. Men…hva skjer? Hun smilte – men smilet frosset til et stillbilde. Hallooo..?
Vi fniser i kor. Hører jo alt. DER er hun. Hurray – kontakt gjenopprettet!
Fantastiske greier. Langt der borte er de. I Mumbai. Men plutselig er de så nærmt, linjene er gode og vi kan prate i vei. Noen i familien viser frem Angry Bird-puten sin, nintendoen. Eller peller seg i nesa før h*n husker at man er på video.

Så gøy og så flott; slik kan vi også holde kontakten. Sister in India; calling soon again!

Nå også på Skype rett hjem i stuen; Mumbai nightlife.