Skip to content

En real snurpemunn

august 9, 2012

Først av alt: advarsel! Dere som er filla interessert i amming – dette innlegget er ikke for dere. Men jeg vet at det finnes mange der ute som kjenner seg igjen i disse små farvel-tankene…

For nå er det altså slutt. Avvisningen er total. Flere ganger har hun snudd seg bort, og for å virkelig få frem poenget, skar hun sist gang en grimase som tydelig  skulle vise hvor uaktuelt dette var. Hun snurpet munnen. Og kroppsspråket hennes viste at «Æsj, noe så ekkelt ville jeg aaaldri nedverdige meg til».

Selvsagt var det helt naturlig.  Sikkert riktig til og med. Pappa overtok permisjonen da hun var 8 mnd. Jeg fortsatte å amme. Morgen og kveld, og ofte også på ettermiddagstid. Aldri flaske, det ville  hun aldri ha. Amme, amme, amme. Mat, drikke, trøst og kos. En ferie kom  og gikk – i sol og varme ble det ekstra mye og på flyturer kunne hele turen bestå av soving og amming. Og hvis hun ble småsur og klaget litt hendte det at 5-åringen så strengt på meg og sa bestemt «Mamma, nå du gi henne pupp!» Og det hjalp stort sett alltid.

Men altså ikke mer. 14 mnd har hun selv fattet avgjørelsen om at ammingen er et tilbakelagt stadium. Og når den bestemte lille damen vil noe – ja, da blir det gjerne slik. Hun er liten, men vet allerede mye om hvordan få andre til å danse etter sin pipe. Snille storebror løper til og fra og henter ting og plukker opp det hun kaster fra seg. Iblant med en oppgitt mine – men som oftest med en viss overbærenhet og et lite sukk: «Neimen, lille Sigrid da – du må ikke gjøre detta, veit du!» Og neste gang han snur ryggen til, slipper hun med vilje samme tingen ned på gulvet. Med et forventningsfullt smil.

Så ja, dette vet vi. Når hun har bestemt seg for at ammingen er slutt – ja, så er den det.

Så derfor : farvel, amming. Og velkommen Imsdal-flaske…

Bestemt dame med strengt blikk. Og glisende mor…

Advertisements

From → Hverdagslivet

2 kommentarer
  1. Det er godt du slipper avvenning med tvang! Jeg har hørt noen av de fortellingene og det virker svært slitsomt.

    Flinke storebroren som plukker opp det minien kaster, spørs hvor lenge det varer, hehe.

  2. Ja, storebror er av den snille sorten – og jeg har en mistanke om at lillesøs allerede har begynt å bruke det bevisst:) Takk for kommentar!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: