Skip to content

For seint ute til å være seriøs

august 16, 2012

Jeg snudde bilen på ringveien da jeg så at det var kø. Laang kø. I morgen blir det sykkel, men dette lille «frikvarteret» førte meg tilbake til tastaturet. Og jeg hvanet her med et sterkt ønske om å skrive noe virkelig seriøst. Bevise at kvinner ikke bare blogger om trivialiteter.

Ikke barn, altså. Ikke babyer, barnehage, baby, bæsj eller amming. I denne omgang.

Masteroppgaven min om forskningsblogger kunne kanskje være en start? For tilbake igjen på jobb, blir det stadig vanskeligere å prioritere studier (syte klage, syte klage). For nå er det barnehagestart og det er skolestart. Og skriving av intervjuer. Pluss et par møter. Og så er det hematt i full fart, og da ruller dagen snart mot kveld. Og slik går no dagan.

Ikke noe nytt at man er travel, da er man sikkert trendy også. Men min opprinnelige plan var å skrive velfunderte innlegg om «litt mer kompliserte ting» enn de nevnte trivielle saker. Ispedd litt samfunnssatire og ramsalt politisk kritikk. Det er ikke for sent, men jeg er vel ikke helt der ennå…

Ta for eksempel i går: Jeg leste innlegget til Anders Waage Nilsen på morgenen: «Pressen må gå«.
Flott skrevet, tenkte jeg, og så at han bare hadde fått en kommentar, og han var stort sett uenig..

«Vel, dette MÅ du bare kommentere», sa jeg hørt til meg selv (inni meg). Men ble det noe av? Niks!
Før jeg hadde kommet så langt – var dagen og kvelden gått – og jeg lå langflat på sofaen med en heftig forkjølelse. Arg. Dessuten så jeg langt ut på kvelden at en hel bunsj med folk hadde engasjert seg – så da tenkte jeg; «Vel, da trenger ikke jeg». Relativt slapt engasjement, med andre ord. Selv om jeg tok en «like» på Facebook.

Vel – i morgen er det veiledning, og jeg bare MÅ ha noe vettugt å komme med. I den anledning pusler jeg på med oppgaven min om blogging –  her er et lite utdrag fra min foreløpige innledning:

«forsker Jill Walker Rettberg mener det viktigste med en blogg er at den «som oftest er
personlig, at den blir ofte oppdatert og har «relativt mange korte innlegg». Den er altså en type nettsted eller en liten del av et nettsted for publisering av «blogginnlegg» eller«bloggposter». Innleggene kan skrives av enkeltpersoner eller det kan være grupper av mennesker som står bak. Når det gjelder hvilke blogger som finnes, er det et uendelig stort mylder – i og med at «hvem som helst, når som helst kan lage seg en blogg».

Veeel – i de bloggene jeg analyserer er det flust av veldig lange innlegg som kan minne om akademiske artikler – og ikke altså inneholder mange korte innlegg…men de er kanskje blogger likevel..?

Advertisements
11 kommentarer
  1. Jeg synes det er slitsomt å lese veldig lange blogginnlegg og grensen for skriving i min blogg er rundt 500 ord, med noen unntak. Jeg synes et blogginnlegg ikke skal fylle skjermbildet mange ganger, selv om det er mange bilder i en post synes jeg det kan bli slitsomt. Det er et bedre alternativ å dele innlegget opp i flere deler, synes jeg.

    Mener forskeren at blogginnlegg skal være korte for å bli lest eller for at de skal defineres som blogginnlegg?

    Kjenner igjen det du skriver med interessante innlegg som man helst skulle kommentert, men så blir en spist opp av hverdagen og livet. Det er vel egentlig ingen ulempe at livet tar plass..

    Det er noe med å kunne bruke engasjementet når det kommer, for det er tungt (og unødvendig?) å gjenskape et flatt engasjement.

    Noen ganger er tidspress det som skal til for å klemme ut noen ord, mens andre ganger stopper det helt. Har selv hatt noen dager med lite uttrykk, håper det snur.

  2. Helt enig, pluss at jeg har erfart at det for meg fungerer å ikke legge listen så innmari høyt. Jeg tenker jo egentlig hver gang at jeg vil skrive DET innlegget. Som er treffende, viktig, engasjerende og så videre. Men så har jeg så mange andre «mindre»tanker at de liksom bare må ut først:)

    Jeg trooor forresten at forskerne er mest opptatt av at en blogg skal ha ganske korte innlegg for å bli definert som en blogg. Akadamiaen har vel gjerne et image om at lesertallet ikke skal definere en suksess?

    Men du – nå blir jeg nysgjerrig. Hva med din egen blogg? Har du prøvd deg mye frem ifht hva som kan være et treffende og engasjerende innlegg – eller skriver du bare «rett fra hjertet» for å få noe ut? Har dette endret seg i tiden du har blogget? Bare svar hvis du får tid:) Ha en god helg!

    • Jeg skriver intuitivt og planlegger sjelden innleggene mine, men det hender at jeg må kladde fordi jeg der og da ikke har mulighet til å skrive (det ligger noen ideer i Kladd og på A4-blokker her og der). Ofte henter jeg inspirasjon fra en avisartikkel eller noe jeg har tenkt på, lest litt om på et forum mm. Jeg prøver ikke å skrive engasjerende, men jeg vil tro at mitt engasjement smitter det over på andre og «kommer ut» av teksten.

      Jeg hadde en veldig nølende bloggestart med innlegg i ulike sjangre (om «alt mulig»), men penset fokuset raskt inn på barn. I starten hadde jeg innlegg som ga råd og tips, så var innleggene mer personlig enn de har utviklet seg til å bli. Nå er det en blanding av samfunnsengasjerte innlegg og mer personlige/hverdagslige innlegg. Jeg tenker det fortsetter slik, synes det er interessant å få andres synspunkt på problemstillinger jeg tar opp. Det er en fin måte å utvikle eget tankesett på, synes jeg.

      Har du en bloggstrategi du vil røpe? Tenker du mye på hva slags inntrykk du gir og hvem du vil nå ut til?

      • Så spennende å høre! Eller kanskje det er sånn for mange? At man starter litt bredt – forsøker seg frem..og så finner sine tema? Sin «stemme»? Men tilpasser du/vinkler/spisser innholdet ut fra hva du antar vil skape engasjement? Tenker du at et vellykket innlegg er ett som mange kommenterer? Eller er graden av suksess også knyttet til hva du selv synes om det du skrev?

        Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver om oppstarten. Selv om jeg må medgi at ambisjonene var større på forhånd enn jeg hittil har klart. Fordi jeg merker det er så mye lettere og tar mye mindre tid å skrive om «hverdagslivet» enn studiene, journalistikk, politikk og så videre.

        Føler egentlig ikke jeg helt har funnet min strategi ennå..Jeg ville utforske bloggesfæren ved å blogge selv og jeg liker å skrive. Og jeg mener en hel masse, men DET er vanskeligere å få tid til å skrive om – for da må man finne fakta, begrunne, linke og deretter kunne følge opp en diskusjon:) Det er forresten du og flere andre gode til, og det er sabla inspirerende! Og i tillegg har du og andre tid til å engasjere seg i andres blogging.. mektig imponerende!

      • Noen ganger skriver jeg et «saksinnlegg» eller diskusjonsinnlegg, om du vil, men jeg synes ikke jeg er flink til å skape diskusjon rundt det jeg skriver om. Jeg forstår ikke helt de sosiale kodene på det området, tror jeg. For meg virker det motiverende og skjerpende at innleggene mine kan bli plukket ut til Lesernes VG Bra Blogg, det betyr at jeg må være forberedt på at det jeg skriver kan forstås på en måte jeg ikke har ment det. Noen ganger skriver jeg bevisst slik at innleggene kan tolkes på mange måter (men jeg ser at de ikke blir så åpne som de kunne blitt), for en del ganger ønsker jeg å få stor publisitet rundt det jeg skriver. Å diskutere gjør at jeg blir smartere og ser flere sider ved en sak. Utfordringen er å finne diskusjonspartnere, det er ikke så lett – særlig når mange såkalte mammabloggere ikke er interessert i diskusjoner, men helst vil pludre.

        Jeg liker å skrive om det som skjer i samfunnet som angår barn og jeg koser meg med å finne kilder og vurdere kilder, sette sammen tekst som gir den effekten jeg ønsker. Dette er ikke slitsomt, men morsomt, synes jeg. Jeg bruker til dels mye tid på det, å skrive et pludreinnlegg (som jeg gjorde i kveld) er gjort på 5-10 minutter, og jeg ser at folk liker slike innlegg, men for meg fungerer det best som pauseinnlegg med kun sosial funksjon. Det er de andre innleggene jeg trives best med å skrive. De gangene jeg ikke har tid, eller ikke klarer av andre grunner, å skrive innlegg med lenker osv synes jeg det er behagelig å skrive pludreinnlegg. Det skal likevel ikke være for mange av dem, da jeg ikke vil miste bloggens særpreg.

        Jeg har noen personlige krav til innleggenes kvalitet, f.eks ikke bruke klisjeer og diverse andre ting, som kan oppsummeres med at jeg må være fornøyd med jobben jeg har gjort. Jeg ønsker å ha et visst antall sidevisninger per dag, både fordi jeg ønsker å nå ut til flere folk og fordi jeg vil ha noe igjen for skrivejobben. Noen kommentarer/delinger er et pluss og en stor motivasjonsfaktor, men jeg har ikke noe kommentarkrav til leserne. Det er lov å være taus. Jeg synes det er viktig å ikke kreve noe av de som leser. Det skal være lystbetont å lese og legge igjen spor. Jeg kan likevel ikke skjule at kommentarer gleder meg stort!

        Jeg prøver å ikke ha ambisjoner, for jeg er av den ekstremt målrettede typen, noe som er ødeleggende for meg. Derfor jobber jeg for at det skal være en lavterskel-blogg og det opplever jeg også at det er – i det minste for meg selv.

        Jeg må si at jeg savner at andre skriver om temaer de engasjeres i. Noen holder kanskje tilbake i redsel for å bli for synlig, noen er kanskje konfliktskye? Jeg vet ikke, men jeg håper du fortsetter å skrive om det du er opptatt av og ikke bare hverdagsprat uten perspektiv. Jeg mener at bloggsfæren trenger sterke stemmer og mennesker som mener noe, men samtidig er åpne for andres perspektiv og erfaring.

        Dette ble langt og utdypende, men du spurte. Jeg forsøker å følge opp og svare når jeg kan, det er også en verdi jeg forsøker å holde ved like. Takk for at jeg fikk muligheten her..!

  3. Så fantastisk! Du har jo så mange tanker om det du vil, ønsker, liker og mener, og er ikke redd for å si det heller. I tillegg er jeg jo så enig i så mye, kanskje ikke så rart da at jeg synes det var mye fornuftig:)

    Men det er en krevende sport å sjonglere mellom kosepludring og hverdagsprat MED dimensjon, det er vel noe av det som ligger bak mine funderinger – som du så raust også tok tak i og bygget videre på. Takk!

    • Jeg liker å bloggprate, så da hender det at ordene ramler ut.
      Jeg trodde vel at tekstene mine appellerte vel så mye til menn som til damer, men det stemmer visst ikke. Så jeg er kanskje kvinnetypisk likevel?

      Uansett: Er enig med deg i at det krever litt å veksle i stil (særlig om en skal holde seg til tematikken), og det blir gjerne slik at en viss typer tekst hoper seg opp. Variasjon er ønsket blant leserne, men ikke alltid enkelt å få til. Likevel: Jeg har ingen ambisjoner om å dekke alle behov.

      Så fint at du er enig med meg, det er lett å la seg lure til å tro at den andre er smart bare av den grunn..!

      Ønsker deg en flott kommende uke!

  4. Fin uke til deg og!
    Men du? Det er kanskje ikke helt utenkelig at flere menn leser det du skriver – selv om de ikke selv skriver…Eller vet du helt sikkert at det har større appell til kvinner? Min kjære mann (som for øvrig er en ganske utypisk mann som f.eks tar størst ansvar i heimen) leser en del del, men ville aldri giddet å skrive selv. Med mindre det gjaldt Liverpool. Men knapt nok da..Uansett, ikke meningen å starte ny diskusjon:)

    • Du ber om det, hehe..

      Jeg vet ikke med sikkerhet at flest kvinner leser det jeg skriver, men jeg tolker det slik ut fra det jeg vet om hvem som abonnerer på bloggen (får gjerne opp epostadresser eller lenke til deres blogg) og hvem som følger den via Facebook. Jeg finner en mann her og der og skulle gjerne hatt flere (men det holder å bo med en!).

      Noen forslag til hvordan jeg kan bli mer sett?

  5. Haha, jeg, som er en «ydmyk nesten ikke besøkt blogger i min famlende oppstartsfase»? Skal liksom gi deg råd??
    Veeel…å skrive om sex, motor og fotball burde gjøre susen! Nei, gruble, gruble. Jeg skal tenke videre. Hvis jeg knekker koden, skal du bli den første som får innsikt i formelen, ok? Ha en fortreffelig aften!

  6. Nå må du ikke tro at du ikke kan noe, for det er helt feil. Hva vet jeg? Kanskje du har horder av mannfolk som sikler ned bloggen din og trygler etter mer. Noen kan det, andre ikke..

    Jeg har prøvd å lokke med låret mitt, men det falt visst ikke i smak. Mulig det var i overkant mye ull på det.. rare mannfolk!

    God uke!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: