Skip to content

Far ordner, mor roter

september 27, 2012

Jepp, sånn er det hos oss. I hvertfall på morgenene. Da kan forholdene være såpass uoversiktlige at jeg bestemmer meg for å være mer forberedt i morgen. Det gjør jeg hver dag.

En gjennomsnittlig dag i AS Heimen starter med at hverdagshelten min står opp. Klokka seks.  Jeg mistenker ham for virkelig å nyte denne lille stunden alene i et ellers sovende hus – han tenker nok at dette er hans eneste sjanse til litt ro og fred. Det er nok korrekt. Likevel innrømmer han aldri at det er for å få fred og ro. Han tar på seg den ansvarlige stemmen og sier «noen må jo stå opp hvis vi skal få gjort alt sammen». Det er nok også ganske korrekt. For han fikser matpakke til seg selv og eldstemann. Og han er en racer på gode systemer. Noe jeg også planlegger å bli. I morgen.

Nummer to som står opp er dessverre ikke meg. Eldstemann på 6 år er en ekte morgenfugl. Trøtt i cirka 2 minutter, men blid og klar med nye spørsmål om livets viderverdigheter. Enn så lenge har de to ganske god kontroll. Mor har sittet for lenge oppe kvelden før, hun er nemlig mest glad i freden og roen på nattestid.

Når jeg til slutt står opp, er det på høy tid. Jeg burde absolutt ha stått opp tidligere. Og jeg burde definitivt ha lagt frem ting, klær og diverse greier i går. Det akter jeg å gjøre i kveld. Det utrolige er at jeg hver eneste morgen tror at jeg kommer til å gjøre det. 

For nå skrus tempoet opp. Jeg kikker nemlig på klokken og innser at jeg ligger bak tidsskjemaet igjen. I en ikke altfor stor leilighet skal nå fire mennesker kjempe seg ut i regnværet med alle sine nødvendige eiendeler, klær og nister.
Det er gjerne på denne tiden at lillesøster våkner. Med sitt korte skrik setter hun seg opp i sengen og ser seg forskrekket rundt. Storebror iler til og utbryter begeistret at hun er våken, men selv har hun gjerne en ganske forurettet mine. 
Men hun kommer seg raskt – og sammen klarer vi to å skape rot der de to andre holder orden.

For tiden går raskt, og det gjelder å ha oversikten. Visst får hun sin daglige grøt – jeg også. Bare avbrutt av at vi foreldre iler frem og tilbake for å samle sammen sekker, klær, støvler, regntrekk til sekkene, hjelmer og sykkelsko. Bleieskift, klær tas på, klemmer utveksles. 6-åringen skysses av gårde med følgegruppa, far kommer inn døren igjen, henter sykkelhjelmen og forsvinner hastig ut igjen.

Så starter siste etappen med å få meg og minstemann avgårde, og jeg blir alltid like overrasket over hvor mange ting som kan bli borte. Jeg finner den ene sykkelsokken (sånn til å ta utenpå sykkelskoene for at de ikke skal bli våte) oppi legokassen i stuen og makrell-i tomat-boksen min inni dusjkabinettet – og nøklene ligger ute i vognen. Jeg blir alltid veldig glad når jeg finner det jeg leter etter, men blir også oppriktig forundret over hvor mange ting som kan bli borte.

Jeg setter stor sekk og liten sekk og sykkelhjelm utenfor døra og tar på regntøyet. Den stadig like rolige 1-åringen plasseres i vognen i gangen. Så finner jeg ut at jeg glemte skiftetøy til barnehagen – og må inn igjen. Tar henne ut av vognen (hun liker ikke å sitte alene ute i gangen, nemlig) – bærer henne på armen samtidig som jeg raser inn på soverommet og river med meg to bodyer og en strømpebukse. Ut igjen. Husket jeg å skru av kaffetrakteren? Inn igjen for å sjekke. Kaffetrakter av.  Men hvor ble nøklene av? Inn igjen på soverommet. Finner nøklene og småjogger ut igjen. Plasserer min sindige jente på nytt i vognen, trykker på heisen. Inni heisen begynner jeg å lure på om jeg husket å låse døren. Kjører derfor opp igjen og sjekker (den er låst).
Endelig er vi ved utgangsdøren, og jeg bukserer vognen med det ødelagte forhjulet ut. Det regner. For å spare tid henter jeg sykkelen og triller den med den ene hånden og vognen med den andre. Avleverer en fornøyd 1-åring i barnehagen og kaster meg på sykkelen og trår som bare en småbarnsforelder i tidsnød kan gjøre. Rett etter halv ni noterer jeg ankomst til jobben; en ny arbeidsdag er i gang.

Og i kveld er planene klare; da skal alt ligge klart!

Advertisements
One Comment
  1. Ha ha, jeg har alltid sånne forsetter – jeg skal begynne å legge fram klær dagen før, jeg skal lage ei middagsliste for hele uka, jeg skal rydde bort og fram vintertøy. Men jeg klarer det aldri. Trøster meg med at jeg har en mann som er enda dårligere enn meg på alt sånt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: