Skip to content

Ferie over – ferie bestilt

Med en skolegutt i huset dukker det opp en ny mulighet for reising: høstferien! Jeg sjekket priser og billetter på reisefeber.no, sas og norwegian. Til slutt havnet jeg på SAS – til Island. Poden er dypt fascinert av vulkaner og vi elsker begge å bade. Så hva er vel bedre enn å bade i vulkan-vann?

Jeg har altså booket oss flybilletter til Reykjavik, men hvor skal vi bo, og hva bør man absolutt ikke gå glipp av i løpet av tre korte oktoberdager?
Jeg har sondert «hotellterrenget» på booking.com, og det ser ut som det er mange hoteller i Reykjavik og at det heller ikke koster så mye. Men bør vi bo midt inni byen eller er det såpass mye nattebråk at man heller bør bo litt mer usentralt? Og er det noen av badestedene i Reykjavik som er et «must» eller bør vi heller komme oss ut til den blå lagune?

Har du et tips å komme med, blir jeg veldig glad:) Ha en fin tirsdag!

For seint ute til å være seriøs

Jeg snudde bilen på ringveien da jeg så at det var kø. Laang kø. I morgen blir det sykkel, men dette lille «frikvarteret» førte meg tilbake til tastaturet. Og jeg hvanet her med et sterkt ønske om å skrive noe virkelig seriøst. Bevise at kvinner ikke bare blogger om trivialiteter.

Ikke barn, altså. Ikke babyer, barnehage, baby, bæsj eller amming. I denne omgang.

Masteroppgaven min om forskningsblogger kunne kanskje være en start? For tilbake igjen på jobb, blir det stadig vanskeligere å prioritere studier (syte klage, syte klage). For nå er det barnehagestart og det er skolestart. Og skriving av intervjuer. Pluss et par møter. Og så er det hematt i full fart, og da ruller dagen snart mot kveld. Og slik går no dagan.

Ikke noe nytt at man er travel, da er man sikkert trendy også. Men min opprinnelige plan var å skrive velfunderte innlegg om «litt mer kompliserte ting» enn de nevnte trivielle saker. Ispedd litt samfunnssatire og ramsalt politisk kritikk. Det er ikke for sent, men jeg er vel ikke helt der ennå…

Ta for eksempel i går: Jeg leste innlegget til Anders Waage Nilsen på morgenen: «Pressen må gå«.
Flott skrevet, tenkte jeg, og så at han bare hadde fått en kommentar, og han var stort sett uenig..

«Vel, dette MÅ du bare kommentere», sa jeg hørt til meg selv (inni meg). Men ble det noe av? Niks!
Før jeg hadde kommet så langt – var dagen og kvelden gått – og jeg lå langflat på sofaen med en heftig forkjølelse. Arg. Dessuten så jeg langt ut på kvelden at en hel bunsj med folk hadde engasjert seg – så da tenkte jeg; «Vel, da trenger ikke jeg». Relativt slapt engasjement, med andre ord. Selv om jeg tok en «like» på Facebook.

Vel – i morgen er det veiledning, og jeg bare MÅ ha noe vettugt å komme med. I den anledning pusler jeg på med oppgaven min om blogging –  her er et lite utdrag fra min foreløpige innledning:

«forsker Jill Walker Rettberg mener det viktigste med en blogg er at den «som oftest er
personlig, at den blir ofte oppdatert og har «relativt mange korte innlegg». Den er altså en type nettsted eller en liten del av et nettsted for publisering av «blogginnlegg» eller«bloggposter». Innleggene kan skrives av enkeltpersoner eller det kan være grupper av mennesker som står bak. Når det gjelder hvilke blogger som finnes, er det et uendelig stort mylder – i og med at «hvem som helst, når som helst kan lage seg en blogg».

Veeel – i de bloggene jeg analyserer er det flust av veldig lange innlegg som kan minne om akademiske artikler – og ikke altså inneholder mange korte innlegg…men de er kanskje blogger likevel..?

En real snurpemunn

Først av alt: advarsel! Dere som er filla interessert i amming – dette innlegget er ikke for dere. Men jeg vet at det finnes mange der ute som kjenner seg igjen i disse små farvel-tankene…

For nå er det altså slutt. Avvisningen er total. Flere ganger har hun snudd seg bort, og for å virkelig få frem poenget, skar hun sist gang en grimase som tydelig  skulle vise hvor uaktuelt dette var. Hun snurpet munnen. Og kroppsspråket hennes viste at «Æsj, noe så ekkelt ville jeg aaaldri nedverdige meg til».

Selvsagt var det helt naturlig.  Sikkert riktig til og med. Pappa overtok permisjonen da hun var 8 mnd. Jeg fortsatte å amme. Morgen og kveld, og ofte også på ettermiddagstid. Aldri flaske, det ville  hun aldri ha. Amme, amme, amme. Mat, drikke, trøst og kos. En ferie kom  og gikk – i sol og varme ble det ekstra mye og på flyturer kunne hele turen bestå av soving og amming. Og hvis hun ble småsur og klaget litt hendte det at 5-åringen så strengt på meg og sa bestemt «Mamma, nå du gi henne pupp!» Og det hjalp stort sett alltid.

Men altså ikke mer. 14 mnd har hun selv fattet avgjørelsen om at ammingen er et tilbakelagt stadium. Og når den bestemte lille damen vil noe – ja, da blir det gjerne slik. Hun er liten, men vet allerede mye om hvordan få andre til å danse etter sin pipe. Snille storebror løper til og fra og henter ting og plukker opp det hun kaster fra seg. Iblant med en oppgitt mine – men som oftest med en viss overbærenhet og et lite sukk: «Neimen, lille Sigrid da – du må ikke gjøre detta, veit du!» Og neste gang han snur ryggen til, slipper hun med vilje samme tingen ned på gulvet. Med et forventningsfullt smil.

Så ja, dette vet vi. Når hun har bestemt seg for at ammingen er slutt – ja, så er den det.

Så derfor : farvel, amming. Og velkommen Imsdal-flaske…

Bestemt dame med strengt blikk. Og glisende mor…

Tigermødre og saue-slalåm

Det aller beste med jobben min er at jeg reiser rundt i hele landet og intervjuer folk som har noe på hjertet. Erfaringer å dele, tanker, følelser, drømmer. I dag forlot jeg Oslo i øs pøs regnvær og satte kursen for Hurdal. Til en mamma som brukte sosiale medier til å ta et oppgjør med sønnens ertekroker.

Hele veien på E6 og deretter på riksvei 180 til Hurdal var det voldsomme skurer, og jeg måtte bare knipse et bilde fra utsikten denne regnfulle morgenen…

Jeg hadde heldigvis blitt advart, så på veien ned til Hurdal kjørte jeg forsiktig. Midt i veien lå sauer og tok livet med ro – ikke langt unna kom det kuer ruslende. Så nært Oslo, men akk så landlig!

Fremme i Hurdal tilbragte jeg nesten fire timer i samtale med Trine Engdal – en skikkelig tøff mamma fra Hurdal. Der bor hun med to sønner, en hund, en katt og en campingvogn. Sønnen Dag Erik (16) har cerebral parese, og da han opplevde erting og plaging på den lokale ungdomsklubben, tok mamma et resolutt oppgjør på Facebook. Deretter troppet hun opp i ungdomsklubben, og snakket med nesten 80 ungdommer om hvordan oppføre seg i selskap med de som er litt annerledes.

«Det var tøft, men det funket», sier Trine. Tøff og inspirerende dame, og Trine er det jeg vil kalle for en skikkelig «tiger-mor». Som står på til Dovre faller – fordi hun må. Som hun sier: «Jeg har vært i detta gamet i nesten 16 år nå. Da gidder jeg ikke koseprate lenger».

Jeg elsker disse dagene hvor jeg kan dure rundt i bil, fly, tog eller buss – til de minste kriker og kroker av landet – og treffe mennesker som så gjerne deler av sine erfaringer. Og i morgen ser jeg frem til å dukke ned i tastaturet og hamre ut et portrettintervju som kan bli til 4-5 sider i neste blad. Takk for et inspirerende møte, Trine og Dag Erik!

Trine har forresten sin egen blogg – selv om hun sier at den stort sett bare er for «tull og tøys».

To dager – fire vestlandsmuseer

To dager og fire museer – med barn. Er det mulig uten sure miner? Javisst. Trikset er å finne de riktige museene. Du vet – de som har noe å tilby både voksne og barn – og med omgivelser det er greit å løpe i. 

image

Denne sommeren har vi gjestet min vakre fødeby Bergen. Der besøkte vi blant annet Hanseatisk museum på Bryggen, som ble åpnet i 1872 og rommer to handelsstuer: en sjøstue og en landstue. Tre etasjer er fylt med mange spennende rom og gjenstander, i et bygg som er fra 1704, som forøvrig er  det eneste av husene på Bryggen som har bevart sitt opprinnelige interiør.

Det var spennende å rusle rundt i et nesten mørkt, skeivt hus med mange små rom – og spesielt fenget disse sengene «inni veggen» hvor husets drenger sov – på Hanseatisk museum i Bergen.

Bergen kunstmuseum

image
En annen dag besøkte vi Bergen kunstmuseum som ligger ved lille Lunggårdsvann.

Kjempebarnevennlig – med en egen utstilling for barn! Her kan de små utfolde seg  med diverse aktiviteter, som i et eget rom med klatretau, kunstverk i barnehøyde, klossebygging og lysstråling.

Her kan du også prøve deg på «dansegulvet». Klarer du å holde følge med «dansepartneren din»? Gøy er det i hvertfall! Lillesøster følger med fra utlånt vogn mens storebor prøver å holde takten.

Dagen vi besøkte museet var vi alene i barneavdelingen – veldig laidback – med andre ord.

Andre aktiviteter vi stadig vender tilbake til i Bergen er tur til Akvariet, tur til Ulriken og Fløyen og en kjøretur med det lille toget «Bergens-expressen» (avgang fra bryggesiden av Fisketorget).

Og selvsagt: Vil vite senteret, som ligger på Møhlenpris. Det ligner litt på Teknisk Museum her i Oslo, og er gøy for mange aldersgrupper. Frem til 19.august er det et eget dinosaur-tema, hvor du blant annet kan møte dinosaurer i full størrelse på VilVites uteområde; bl.a. en diger Triceratops og en ung Tyrannosaurus Rex.

Flere tips om ting å finne på i Bergen med barn?

Hvis du søker «barn» på www.visitbergen.com får du opp det som skjer i Bergen

Nettsiden www.barnibyen.no har enda mer målrettet informasjon.

Utenfor Bergen
Altfor ofte blir vi værende bare i Bergen, men denne sommeren kjørte vi bil. Derfor besøkte vi denne gangen også Kystmuseet i Øygarden , som ligger omtrent en times kjøring vestover fra Bergen. Utstillingen  ”Hav og vind – Jord og eld” viser hvordan kystfolket har brukt naturen og ressursene gjennom tusenvis av år, og viste seg å være akkurat passe stor for de små i familien. Museet har en veldig hyggelig betjening som blant annet freste i gang svelesteking da vi kom som dagens første gjester.  Det var hyggelig å rusle rundt, og ikke minst ligger museet i et helt spesielt sjøbruksmiljø med over 20 ulike sjøhus og naust med båtar og redskaper.
Vi fikk også tilbudet om vi ville være med på en liten båttur til et oppdrettsanlegg for å mate fisk, noe vi dessverre ikke fikk gjort denne gangen, men som nok frister ved et senere besøk.

Nordsjøfartsmuseet ligger på Telavåg på Sotra vest for Bergen. Dette er også et lite museum, som i tillegg til utstillingen om Nordsjøfarten også inneholder en sterk utstilling om «Telavåg-tragedien«, som handler om andre verdenskrig. Selv om det er lenge siden, blir historien levende igjen når vi ser det enorme bildet av alle innbyggere i den lille bygda, som ble utsatt for en slik voldsom hevnaksjon fra Gestapo. Det gjør inntrykk å se, også for 5-åringen i familien, som rusler rundt og stiller sine egne spørsmål: «Mamma, hva var verst av det de tyskerne gjorde og det Anders Behring Breivik gjorde»? Vi relaterer jo gjerne alt til det vi vet fra før….

Uansett; noen lærerike og spennende dager – for liten og stor! Og med plass og natur nok til å springe litt innimellom.

Tips: Kjøp Museum Vest-billett, som koster 100 kroner, og som gir tilgang til seks ulike vestlandsmuseer i løpet av sesongen. Les mer på hjemmesiden til Museum Vest.

Omgivelsene til Kystmuseet i Øygarden innbyr til avslapping for voksne og løping for kriblete barneføtter….god tur!

Blåbærtur og ferietid

Det er ferietid, og innimellom to ferier borte fra heimen, skal mykje og mangt presses inn i de få dagene vi ferierer hjemme. Blåbærtur og blogging, familieliv og oppgaveskriving. For ikke å snakke om et visst engasjement i saken som har pågått her på Årvoll i det siste: romfolk-leir-saken. Enough said, i skrivende stund er den vedtatt avviklet. Som nabo er jeg fornøyd med det, men jeg synes samtidig det er usigelig trist at det ikke kommer noen løsning på hvor de menneskene skal gjøre av seg…sikkert er det i hvertfall at steinrøysa rett bortenfor oss ikke er egnet.

Uansett: Som de fleste studenter eller eks-studenter vet: det er ikke lett å ta ferie midt i oppgaveskriving. Men møysommelig tar oppgaven form. Et puslespill av ord, linjer, setninger, sider.

En masteroppgave med innhold som er bare mitt. Seig materie.
Gode dager – dårlige dager.

Og akkurat nå: disse feriedagene hvor bøkene ligger der borte på stuebordet og skaper dårlig samvittighet hver gang jeg skotter bort på dem.

Så hva leser jeg om for tiden? Her er noe jeg kom borti:

– At likestilling motvirker vold i forhold – både overfor partner, men også
overfor barn (ble så fascinert av saken på forskning.no at jeg måtte finne en måte å inkludere den på).

– At Web-log var det første ordet for blogg

– At FN mener tilgang til nettet er en menneskerettighet, men at det fremdeles
er 2 av 3 verdensborgere som mangler tilgang

– At i starten på 1997 visste man om 23 web-logger – og i dag er det ca 130
millioner blogger på verdensbasis

– At Rebecca Blood har fine definisjoner på hva en blogg er – som mange før meg har brukt i sin forskning.

Og til slutt; – At blåbær-sesongen er i gang – om enn med et litt beskjedent utbytte på første turen.

Hummer og kanari – med andre ord. Dette er vel først og fremst en forsmak på høsten: da skal jeg sjonglere skrivning på oppgaven med familieliv og tilbake i jobben – et helt annet liv enn «bare» studenttilværelsen.

Det er vanskelig å jobbe når «alle andre» ferierer, jeg tar gjerne imot tips om hvordan skaffe seg mer selvdisiplin…

Kavalas strender venter

Hæ, Kavala? Hvor er det? Nord-Hellas, vel! Med sine herlige strender, nydelige vann og hete sommerdager. På det greske fastlandet oppover mot grensen til Tyrkia er feriedagene minst like gode som på øyene. Men få nordmenn vet det.

Kanskje ikke så rart – for Hellas har jo så mange vidunderlig mange øyer å by på! Som Kreta, Rhodos, Skiathos, Korfu, Chios, Ios, Mykonos, Santorini…need I go on? Likevel kan Hellas by på så mye mer…

Siden jeg var på min aller første «sydenferie» med familien som 7-åring, har turene til Hellas kommet opp i et trettitalls. Minst. Årsaken til at jeg bruker tødler på «syden»- har å gjøre med at det liksom ikke føles som sydenferie etter at min søster, som ble så glad i Hellas at hun til slutt ble enda mer glad i en ekte greker – gjorde Hellas til sitt andre fedreland. De har bodd der, de snakker gresk i familien – og er blitt en gresk-norsk og norsk-gresk familie (som svømmer som fisker – som dere kan se på bildene.)

Derfor har hele vår utvidede familie blitt ganske mye påvirket av det greske – selv om det kan holde hardt for min bedre halvdel- som aldri hadde satt sitt bein i landet før han ble sammen med meg. Vi prøver i hvertfall, vi spiser sterkt krydret pølse, souvlaki og sipper zipporo når vi får tilbudet, og jeg trår alltid til med de få greske glosene jeg kan.
Men hva er forresten «typisk gresk»? Det finnes det nok mange svar på…kanskje har du en mening om hva som er typisk gresk?

Vi har uansett fått muligheten til å bli kjent med en del av Hellas som besøkes av få nordmenn, sammenlignet med de mange øyene. Så nå setter vi snart feriekursen for Nord-Hellas. Denne gangen flyr vi til Thessaloniki med Ryanair fra Rygge, men det er også flyplass i Kavala. Vi skal bo i Iraklitsa i starten, som ligger litt utenfor Kavala. I dette området er strendene myke og fine, og vannet så blåttgrønt som du kan se på bildet. Langgrunne, finkornet og uten farlige strømmer, for eksempel i Kavala, Peramos eller Ammolofos.

Har du hørt om Thassos?
Thassos er den nordligste øya i Hellas og ligger 40min med ferje fra Kavala. Der har vi feriert flere ganger, med stort hell. Både Apollo, Ving og Lilleput har turer dit, og det er nydelige strender overalt. Kanskje ikke noe for deg som er mest ute etter festing, men super for romantiske parferier eller for barnefamilier. Vi slappet veldig godt av!
Mer om Thassos kan du lese på www.thassos-island.com – eller har du et annet tips om et annet nettsted med god reiseinformasjon?

Selv skal vi sjekke ut Halkidiki denne gangen. Lilleput har turer dit. Men vi har leid bil og ordnet hotell på egen hånd.
Vi skal bo i nærheten av Hanioti, og planen er late, solrike og badende dager….lange lunsjer og varme, sosiale kvelder.


Søsteren min er der allerede og har knipset masse bilder – det ser ganske flott ut, ikke sant?