Pappas tid – gull verdt!

Sommerferien er i gang, og snart venter sol og varme i Hellas. Men når vi kommer hjem fra ferie, går også den gode, deilige permisjonstiden mot slutten. Mannen min har vært hjemme i 5 måneder, i august er det slutt, den travle hverdagen begynner igjen.

Da lille jenta vår ble født, var jeg hjemme de første åtte månedene. Hun sov så mye og lenge at jeg kunne studere litt ved siden av, men ellers var det en koselig, deilig tid. Vår lille baby åpnet seg som en blomst; det første smilet, de første bevegelsene, den første lille hvite tannen som dukket opp. Jeg begynte fulltidsstudier i februar – da overtok far. Og for deg som lurer; jeg ammet da og gjør det fortsatt (hun er 13 mnd nå). Og det går helt fint.

Pappa og minstejenta har sett fotball, gått turer, vært på butikken. Jeg spør ham: «har du noen tips til andre som skal ha pappaperm?» Han ler: hva de skal finne på, liksom? Han ler fordi jeg iblant har mast på ham: hva skal dere gjøre i dag da? Men jeg har fått beskjeden: Dette er vår tid, vi får se, ikke tenk på det du («ikke bry det lille hodet ditt med det»:))
Og jeg har forstått – visst har det noen ganger holdt hardt – men jeg har opplevd det som helt essensielt for pappapermens suksess. Det er vanskelig med delt sjefsrolle…

Men; det har vært uaktuelt for ham å dra på organiserte aktiviteter som er «proppfulle av damer». I min første permisjonstid var jeg overalt (sønnen sov bare i en vogn i bevegelse) – men lillesøster var så soveglad at jeg også ble roligere…
Så hva har de gjort på?
De har vært ivrige besøkende på Elixia. Faktisk så ivrige at han nettopp fikk bursdagskort fra senteret!
Han har trent – hun har sovet. En sikker vinner. De har drukket kaffe med kompiser. Ruslet rundt.. og sett littegrann på fotball i blant? Jeg vet faktisk ikke hvordan alle dagene ders har vært – men stort sett bra har det vært – for oss alle.

De kjenner hverandre godt nå, pappa og minstejenta. Hun lyser opp og babler henført når han kommer.
Noen sier «Det første året er viktigst for mor og barn», og jeg skjønner virkelig ikke hva de mener. Reduserer de ikke da far til en lekeperson, ikke omsorgsperson? Og er det noe barn trenger – fra det øyeblikket de er født – så er det da omsorg. Men så er jeg da heller ikke en som mener at omsorgsevnen ligger i om vi er kvinne eller mann, jeg har sett for mange fantastiske menn og for mange kjeftete damer til å mene det, hehe:) Men mange mener kanskje det?

Så- til høsten bærer det ut av boblen – og inn igjen i det travle hverdagslivet. Vi har gjort det før og vet hva som venter…

(Se, en mann som triller barnevogn:))

PS:  For et fnisefullt inntrykk av ulike pappaper-typer, sjekk ut innlegget «Superpapsen presenterer: Pappeperm-mote».